Tokenismens fallgruve
Faren for tokenisme ligger alltid å lurer i arbeid med inkludering. Selv med gode intensjoner om mangfold kan man ende opp med å ufrivillig plassere minoritetspersoner i posisjoner uten at det virker som noen egentlig er entusiastisk over at de er der, men fremstår plassert der først og fremst for svare på et krav om representasjon og mangfold fra indre eller ytre stemmer. Tokenismen er skadelig ikke bare for den som settes i posisjonen, men skaper også lett en motstand mot inkluderingsarbeid generelt og en apati hos andre minoritetspersoner.
Kamala Harris presidentkandidatur, og Kemi Badenochs tiltreden som leder for de Konservative i Storbritannia kan være gode bilder på dette. Ingen ville egentlig ha dem i posisjonen, de var verken førstevalg for grasrota eller de etablerte i sin respektive parti, men de var fine å ha som visepresident og kandidat til ledervervet.
Til tross for at Kamala Harris har jobbet seg lojalt opp i det mannsdominerte partiapparatet i det Demokratiske partiet, var hun aldri ment å være annet enn en token for kvinner og svarte i en innflytelsesløs stilling som visepresident i et forsøk på å beholde litt av populariteten til Obama og Hillary Clinton. Det var aldri tanken at hun skulle bli Demokratenes neste presidentkandidaten, hun ble vel heller valgt fordi hun var for kjedelig til å være en trussel i et primærvalg.
Harris ble frontet som en kandidat for både svarte og kvinner, men speilet på ingen måte sinnet over tradisjonelle maktstrukturer i det amerikanske samfunnet, og var utydelig når hun henvendte seg til kvinner, svarte og unge aktivister.
Badenoch på sin side endte som de Konservatives leder på grunn av tellefeil i taktisk stemmegivning for å bli kvitt en antatt sterkere motstander,men favorittens støttespillere endte med å stemme ut sin egen kandidat. De så henne nok som en fin nummer to og et spark på leggen til Labour som har mindre mangfold i ledelsen.
Det var det motsatte med Obama hans bakgrunn med grasrot aktivisme og endringsagenda sikret han støtte blant svarte, kvinner og minoriteter, som ga partiledelsen tro på ham.
Kamala og Kemi er ikke de første svarte eller minoritetskvinnene plassert som tokens i politiske posisjoner. De fleste husker vel Condoleeza Rice fra George W. Bush regjering. Her hjemme stilte tidligere statssekretær Nancy Lystad Herz spørsmålet om hun som minoritetskvinne i politikken bare har vært et mangfoldsalibi. Meninger: Har jeg bare vært et mangfoldsalibi?
Det unike med Badenoch og Harris er at de ved en glipp eller tilfeldigheter havnet i en posisjon med innflytelse de aldri var tiltenkt. Det synliggjør tokenismens fallgruver; uten støtte fra ledelsen og manglende entusiasme hos minoritetene det er ment å blidgjøre, avsløres det som det spillet for galleriet det er.
Dommen over Harris er klar, svarte kvinner stemte på henne i frykt for alternativet. Hun mistet derimot noen svarte menn, og mange latinske menn vendte seg fra henne, og tapte førstegangsvelgerne. Unge på venstresiden holdt seg heller hjemme enn å gjøre sin demokratiske plikt, til tross for at de fryktet Trump hadde de ingen tro på at Harris tilby noe nytt.
Tokenisme er en fare i alt inkluderingsarbeid, om det ikke skaper engasjement hos ledelsen og springer ut fra minoritetenes behov. Om inkludering ikke blir en del av kulturen, vil såvel teamledere som toppledere med minoritetsbakgrunn som gis posisjon for å sikre mangfold mangle den nødvendige tilliten i kollegiet.
Om Badenochs lederskap vil styrke eller svekke det konservative partiet gjenstår å se, men så langt fremstår hun som et mangfoldsalibi, uten engasjementet i partiet eller hos minoriteter; hun er ingen Barack Obama.